Luktproblemer fra marint avfall
Jeg er går siste året på siv. ing. studier ved NTNU og skriver prosjektoppgave om fjerning og disponering av marin begroing (det være tang, sjøpøler, anmoner, blåskjell etc.) Et av områdene jeg studerer er luktproblemer når den marine begroingen blir eksponert for luft og starter forråtnelsesprosessen. Jeg lurte på om du vet noe om omfanget av lukt fra dette? Hvor lenge det vil lukte og spesielt hva man kan gjør for å begrense luktproblemene?
Håper du kan hjelpe meg!
Hei, Dette er en svært spennende problemstilling. Jeg kjenner dessverre ikke omfanget av dette, annet enn at jeg selv har kjent det med nesen min. Så vidt jeg vet er det heller ikke gjort studier på dette. Etter mitt skjønn burde det så absolutt gjøres noen utredninger for å kartlegge omfanget av slik disponering av "marine restprodukter". Dette lar seg måle ved bruk av eksempelvis flukskamre i felt og kjemiske og/eller sensoriske analyser av lukt / luktkonsentrasjon, for å få et estimat av luktfluks per tid- og arealenhet. Denne vil naturlig nok avhenge noe av hvor i nedbrytningsprosessen du er og hvordan massene er disponert. Rent generelt vil tiden det tar å bryte ned det organiske avfallet avhenge av hvordan det er disponert, da lufttilgang og utveksling av fuktighet med omgivelsene er nøkkelparametere i enhver komposteringsprosess. Legges det i en stor haug vil de innerste delene av haugen for det første gå inn i en anaerob tilstand, hvilket ikke er gunstig rent luktmessig, men dette vil også påvirke tiden det tar å bryte ned det organiske. Sulfider, merkaptaner og aminer er svært luktsterke og disse gir også opphav til den ubehagelige hedoniske karakteren på lukten fra slik nedbrytning, selv om aldehyder, ketoner, syrer og andre organiske forbindelser også gir et betydelig bidrag. Slik sett beskriver du et problem som er et typisk "kompost"-problem, selv om utgangspunktet er noe mer marint enn hva vi er vant til å tenke på når vi snakker om kompost. Slik sett bør avfallet også håndteres som kompost, og underlegges tilrettelegging for optimal nedbrytning, driftskontroll og regimer for emisjonsbegrensning. Det er flere måter å begrense lukt på. En kan velge å legge over et lag med luktabsorberende materiale, f.eks. bark. En kan gjøre prosessen lukket i et prosessanlegg og rense utluften. Uansett vil en åpen prosess være vanskeligere å kontrollere lukttrykket fra enn en lukket, men kostnaden vil være langt lavere. Og en godt drevet åpen prosess kan gjerne være bedre enn en dårlig drevet lukket prosess. Rensingen må jo også være tilstrekkelig. En lukket prosess kan en derimot bevisst gjøre anaerob, slik at en kan benytte anaerobe produkter, som eksempelvis metan, til noe nyttig. Dette var ikke så mye, men jeg håper likevel det var noe til hjelp. Erfaringsmessig er kontroll av lukt generelt svært nedprioritert i Norge. En god filosofi er derfor å vinkle eventuelle tiltak slik at de blir del av en ny verdikjede og derved mer kommersielt interessant. Smarte avfallsmottak har skjønt dette, og tjener forsåvidt gode penger BÅDE på å ta i mot OG foredle avfall/restprodukter.
Hei igjen,
Tusen takk for masse nyttig informasjon!